Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Nikolov & Zellers modell for atmosfærisk temperatur er nok en utfordring for ortodoks klimavitenskap slik den forvaltes i FNs klimapanel og deres støttespillere her i Norge. Modellen bestemmer den gjennomsnittlige overflatetemperatur på planeter med fast overflate, stort sett basert på solinnstråling og atmosfærisk trykk. Her er utdrag fra et intervju med Ned Nikolov i Washington Post.
Unified Theory of Climate
Dr. Ned Nikolov og Dr. Karl Zeller presenterte sin klimateori for første gang i oktober 2011 på en konferanse i Denver, Colorado, USA. Her en oppdatert versjon fra desember 2011. I de fleste naturvitenskapelige miljøer ble det raskt klart at dette var banebrytende forskning, da man her forholder seg til den såkalte drivhuseffekten som et termodynamisk fenomen hvor IR tilbakestråling i atmosfæren er et resultat av drivhuseffekten og ikke en årsak til den. Slikt kjetteri kan være vanskelig å få publisert og enda vanskeligere å få diskutert i det offentlige rom, da denne klimateorien er en direkte trussel mot de mange offentlig finansierte arbeidsplassene i klimaindustrien og den herskende klimakonsensus.
Dette viste seg raskt for disse to vitenskapsmennene, da de ble nektet å publisere sin påfølgende forskning i flere tidskrifter. Deres konklusjon var at de vanskelig kunne få en saklig vurdering fra fagfeller og at de ikke hadde noen sjanse til å få publisert under eget navn og de måtte derfor bruke et psevdonym.
Begrunnelsen for bruken av psevdonym er diskutert her, etter at det kom skarp kritikk bl.a fra WUWT her. At forskeren publiserer under psevdonym er forøvrig en tradisjon som er utbredt og går langt tilbake i tid, da det primære er hva som er skrevet og ikke hvem som har skrevet det eller hvor det er trykt.
Den nye modellen
De to forskerne startet med følgende utgangspunkt: «Hva er det som styrer temperaturen på overflaten av en planet over et lengre tidsrom?» De brukte en analysemetode de kaller DA – dimensjonal analyse, hvor man ekstraherer meningsfylte pysiske forhold uten å basere seg på en bestemt teori. Med andre ord, er DA en velkjent datateknikk på mange fagområder som tar sikte på å utlede (oppdage) nye fysiske lover og relasjoner.
Professor Jan-Erik Solheim i Klimarealistenes Vitenskapelige Råd kommenterer kort at “det er mange forskere som har vist at det er trykk som følge av gravitasjon som bestemmer overflatetemperatur og temperaturfordeling i atmosfæren. Dette… er også sentralt i Lindzens beskrivelse av drivhuseffekten.”
I stedet for å se på teoretiske forklaringer, bestemte Nikolov og Zeller seg for å svare på dette spørsmålet ved å analysere data fra et bredt spekter av planeter i solsystemet. Første forutsetning var at faktorene som styrer jordens globale gjennomsnittstemperaturen må også være ansvarlig for å bestemme temperaturen på andre planeter. Etter en omfattende gjennomgang av fagfellevurdert litteratur valgte de 6 planeter for analyse: Venus, Jorden, Månen, Mars, Titan (Saturnmåne) og Triton (Neptunmåne). Utvalget var basert på 3 kriterier:
a) nærvær av en fast overflate;
b) tilgjengeligheten av høy-kvalitetsdata for nær-overflatetemperatur, atmosfærens sammensetning, og totalt lufttrykket/tetthet fortrinnsvis fra direkte observasjoner;
c) representasjon av et bredt spekter av fysiske miljøer som er definert i form av solinnstråling og atmosfæriske egenskaper. Ved hjelp av kvaitetsikrede NASA-målinger fra en rekke publiserte kilder, samlet de et datasett med solinnstråling, overflatetemperatur, atmosfærens sammensetning nær overflaten, trykk, tetthet, og en del andre parametre for valgte planeter.
Dataene ble analysert og lagt inn i 12 ulike modeller. Det viste seg raskt at en av modellene var vesentlig bedre enn de andre. Denne modellen beskriver atmosfærisk drivhuseffekt bare som en funksjon av totalt atmosfæretrykk.
I vår studie kaller vi drivhuseffekten en Atmosfærisk Termal Forsterkning (ATE) kvantifisert som et forhold mellom planetens faktiske overflatetemperatur (Ts) til en temperatur planeten ville ha i fravær av atmosfæren (Tna). ATE, ‘ikke-atmosfærisk’ temperatur, avhenger av solinnstråling og beregnes utfra den fysiske modellen fra Volokin og ReLlez (2014).
Figuren her illustrerer det endelige trykk-temperatur forhold som dataene viser og modellens suksess i å reprodusere de relative atmosfæriske termiske effektene på de 6 valgte planetene.
Hvilken rolle kan CO2 ha?
Klimaet er alltid i endring. Spørsmålet er hva som styrer klimaendringene. De tilgjengelige bevis fra både direkte observasjoner og jordas rekonstruert geologiske historie støtter IKKE hypotesen om at CO2 og andre varmeabsorberende sporgasser kontrollerer jordens klima. Å forklare dette riktig i detalj krever en lengre diskusjon. Hvis den globale temperaturen er uavhengig av atmosfærens sammensetning som foreslått av vår analyse, så er det ingen mekanisme igjen som viser at menneskeskapte utslipp av karbondioksid påvirker jordens klima.
Dr. Nikolov presiserer at dette er konsistent med klimaforskningen, hvor CO2 bare har en effekt på klimaet inne i klimamodellene, mens en klimaeffekt aldri er observert eller vist ute i naturen.
Konsensus er irrelevant
Vitenskapelige fremskritt er ikke drevet av konsensus! Hvis du studerer historien av vitenskapelige funn, vil du finne at teoretiske gjennombrudd, dvs. funn av grunnleggende nye konsepter, alltid har blitt utført av enkeltpersoner eller små grupper av forskere utenfor den såkalte konsensus. For eksempel var det for 120 år siden en enighet blant fysikere og ingeniører om at maskiner tyngre enn luft ikke kunne fly. Sannheten om fysiske fenomener kan bare avdekkes gjennom grundige observasjoner, riktig eksperimentering og bruk av upartisk sunn fornuft. En blind tilslutning til konsensus er i dag ofte til hinder for oppdagelsen av ny kunnskap.
Dr. Nikolov påpeker at hverken dataene eller metodene er å anse som kontroversielle. Men resultatene som er oppnådd er uventede (også for ham selv) og har teoretiske implikasjoner som peker mot et nytt paradigme i forståelsen av fysikken bak drivhuseffekten.
Intervjuet med Dr. Nikolov er gjengitt i sin helhet 25. sept. her hos Tallbloke.
