Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Tony Blair har uttrykt skepsis til dagens tilnærming til netto nullutslipp (Net Zero), og mener at nåværende politikk er urealistisk og «dømt til å mislykkes». Blair advarte mot å pålegge offentligheten store økonomiske byrder med redusert livsstil i Storbritannia uten at det gir betydelig global effekt, spesielt ettersom utslippene øker i utviklingsland som Kina og India.
Redaksjonen, Klimarealistene.com
Det var i en rapport 29.04.2025 fra sitt eget institutt Tony Blair Institute for Global Change, «The Climate Paradox: Why We Need to Reset Action on Climate Change» at han i forordet skrev at strategier som fokuserer på å fase ut fossile brensler på kort sikt eller begrense forbruk er «dømt til å mislykkes». Han argumenterte for at debatten om klimaendringer har blitt «irrasjonell» og at velgere i utviklede land føler de blir bedt om å gjøre økonomiske ofre og endre livsstil, til tross for at deres bidrag til globale utslipp er minimalt.
Det er bare 13 prosent av verdens CO2-utslipp som er en del av Paris-avtalens mål om redusert CO2-utslipp. 87 prosent av utslippene er det ingen avtaler om begrensning på.
Blair pekte på at Storbritannias bidrag til å redusere globale utslipp vil være begrenset, ettersom økning av utslipp i Kina vil kunne utgjøre mer enn hele Storbritannias årlige utslipp. Blair foreslo en ny koalisjon av store økonomier som Kina og India for å takle klimakrisen mer effektivt. Derfor mener han at Storbritannia bør fokusere på å finansiere den globale energiomstillingen og akselerere utviklingen av ren teknologi.
Tony Blair støtter regjeringens mål om Net Zero innen 2050. Samlet sett mener Blair at netto null-målene er nødvendige, men at de må være realistiske og basert på teknologiske løsninger som karbonfangst og kjernekraft, heller enn ensidig fokus på utfasing av fossile brensler og ideologiske forpliktelser. Han advarer om at uten en praktisk tilnærming kan klimaambisjonene føre til politisk tilbakeslag og svekket offentlig støtte.
Tony Blair avviser altså ikke det håpløse målet med nullutslipp som nå er i ferd med å vedtas som lov i Norge. Men han går inn på begrunnelsen for og sjølve tiltakene for å nå dette målet. De er tross alt ganske sterkt å å si «dømt til å mislykkes» og å peke på at debatten i dag er irrasjonell i vestlige land med de store ofrene som pålegges vanlige innbyggere som de ekstreme drømmerne ivrer for. Han ser de politiske motforestillingene som tiltakene skaper. Da kan Klimarealistene og noen av dem som fortsatt henger i grunnlaget for de stadige varslene om klimadommedag, møtes til diskusjon om tiltak.
