Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Forfattet av biolog Morten Jødal. I Jakten på klimaendringene vil NRK få oss til å tro at konsekvensene av vår manipulering av klimaet allerede har rammet oss. Statskanalen prøver å bevise at svært mye i norsk natur er endret. Journalistens og fotografens problem er imidlertid: De har et alt for statisk syn på natur og menneske. De etablerer en slags idealtilstand for dyr, planter, økosystemer, vær og vind, samt matproduksjon, hvorfra avvik betraktes som menneskeskapte og farlige. Dette indoktrineres i norsk skole hver eneste dag. MDG vil attpå til ha inn i grunnloven; at vi alle har krav på et stabilt klima. Det synliggjør de samme manglende hullene i uvitenheten.
Redaksjonen gjør oppmerksom på at originalteksten, hentet fra Morten Jødals blogg, er mye lengre og med flere illustrasjoner. Vi har valgt ut avsnittene sterkest knyttet til biologien, og anbefaler dere å lese resten på hans blogg.
I naturen, og for all matvareproduksjon og høsting, er det endringer og forandring som er regelen. Der ute er ingen ting stabilt. Spør en bonde. Eller en molteplukker. Alt varierer gjennom tid og rom. I de kalde årene under Den lille istid, regnet det ekstra mye i vårt land. Og været var vilt. Nedbøren førte til at kornet kunne bli angrepet av en sopp, kalt meldrøye. Når folk spiste denne dævelskapen, fikk de i seg giftstoffet ergotamin. De ga hallusinasjoner, kramper, rare følelser i huden, panikk, angst, koma og koldbrann. Og ofte manglende melkeproduksjon hos kvinner. Sykdommen ble kalt antoniusild. Når fiskere gikk ned på havet i disse vindfulle årene, pekte kirken ut syndebukker som skulle ha brukt svart magi for å reise stormen. I 1695 ble Johanne fra Kvæfjord brent som den siste heks i Norge. Hun hadde alle symptomer på antoniusild; gjennom meldrøye forårsaket av det kalde og våte været, som var svært annerledes det folk hadde levd med under Middelalderens varmeperiode.
Under Middelalderens varme periode ble det tørt i Nord- og Sentralamerika. På Yucatanhalvøya drev mayaindianerne et avansert landbruk, avhengig først og fremst av årlige sommerregn. Sterkt redusert nedbør på 700 og 800-tallet, og senere på 1000-tallet, satte deres matproduksjon på en prøve. Det ble sult og krig, og langsomt bukket mayakulturen under. På den sørlige delen av høylandet snakker vi om en total undergang. Fra en mayabefolkning på 14 millioner på 700-tallet, var det noen få titusener tilbake da spanjolene kom på 1500-tallet. I dag vet vi med ganske stor sikkerhet; de ble tatt av varmen og tilhørende tørke. I Asia førte imidlertid varmen på samme tid til økt monsunregn, og kulturell oppblomstring.
Morten Jødal, biolog
Det er stabilitet som er unormalt. Det er her svært mye av miljø- og klimadebatten kræsjlander. Den grønne ideologien har lullet oss inn i en forestilling om naturens idealtilstand
Jakten på klimaendringene forteller at ferskvannet i Norge blir brunere, og klimaendringene skal være én av faktorene bak. De andre nevnes ikke. Mer avrenning av jord og humus til rennede og stillestående vann, hevdes å være forklaringen. Samtidig har forskningen de siste årene fokusert på mindre surt vann, etter 1970-tallet. Da blir det reduserte svovelmengder i vannet, og derfor mer utvasking av humus. Ifølge en artikkel på forskning.no hevder forskere fra University College i London, publisert i Nature, at det ikke er klimaendringene som ligger bak det brune vannet, snarere resultatet av kampen mot forsuringen i tiårene bak oss. Forskning.no-artikkelen linker forøvrig til en artikkel fra NIVA, som heter: Økt humusinnhold i vann er relatert til sur nedbør og ikke til klimaendringer. Denne har NIVA fjernet. Hvorfor?
Artikkelen på forskning.no hevder noe interessant: Når elvene blir brunere, kan det faktisk være tegn på en mer naturlig tilstand.
I perioder av den postglasiale varmeperioden, fra ca år 8000 til 3000 før Kristus, vokste det furutrær på Hardangervidda. Breene var stort sett smeltet vekk. Det er derfor ikke noe nytt med en høyere tregrense i Norge.
Det er riktig at tregrensen er på vei oppover, og nordover. Spørsmålene er : Hvorfor, og hvor mye? Jakten på klimaendringer nevner bare én årsak: menneskeskapte klimaendringer. Langt viktigere er imidlertid den endrede utmarksbruken. Det er mindre beiting og hogst. Landbruket fram til 1960-tallet var preget av både geiter, hest og kyr i utmark. Disse dyrene beiter ikke lenger utenfor gården, med det resultat at åpne partier gror igjen. Sætervoller og slåtteteiger får ikke lenger føling med ljå, og bjørkeløv sankes ikke til vinterfôr. Hogsten endres, og vi driver ikke lenger med tjærebrenning, fyrer ikke opp kullmiler, og trenger ikke ved til ysting på sætra. Derfor er det bare noen få prosent av skogdekket som brer seg, som kan føres tilbake til klimaendringer. Endret utmarksbruk ligger bak skogens erobringer. Studier som har sett på skogens vandring mot nord konkluderer med at hastigheten ser ut til å være rundt 100 meter i året, og hevder at modellene gir kraftig overdrevne effekter av klimaendringer. Generelt har forskere som deltok i klimaforskningsprosjektet PPS Arctic, under Det internasjonale polaråret (2007-08), stilt spørsmålstegn ved gyldigheten av modellprediksjonene. Verken i Nord-Amerika, Europa eller Sibir fant de noen hurtig invasjon av tundraen, slik modellene forteller. Fortsetter utviklingen som nå, vil rundt to prosent av arktisk tundra ha gått tapt ved slutten av århundret (fra et intervju med NINA-forsker Annika Hofgaard på forskning.no).
Våre nordlige og alpine økosystemer kjennetegnes av enorme forekomster av enkeltarter, som opptrer gjennom kortere perioder. Altså store svingninger. Alle har hørt om myggen og knotten på Finnmarksvidda, som kan plage vettet av folk og fe gjennom noen sommeruker. Tilsvarende kan det opptre insekter som kalles målere. Det er flere arter av dem. Noe slikt som hvert tiende år formerer disse seg i store mengder, og larvene har den uvanen at de spiser bjørkeblader. De kan gjøre rent bord, og i løpet av få dager tygge et grønt tre fritt for løv. Gjentar det seg tre påfølgende år, dør den overjordiske delen av treet. Røttene kan overleve. Det etterlater bjørkeskogsområder som skjeletter, som ser skremmende ut.
NRK hevder klimaendringene forverrer ødeleggelsene, ved at det har kommet inn en ny art som opptrer i tillegg til fjellbjørkemåleren: liten frostmåler (til venstre på fotoet). Når disse opptrer tidsmessig etter hverandre, klarer ikke trærne seg. Og det skal ha blitt vanligere.
Problemet er: man må kjenne bjørkemålerangrepene gjennom lengre tid, og ikke minst intensiteten av dem. Forskerne har brukbare data for hyppigheten av angrep gjennom de siste 140 år. Men de kjenner ikke den historiske intensiteten. Det antas utelukkende at en vanligere forekomst av liten frostmåler vil kunne gi kraftigere angrep, altså gjennom flere påfølgende år. Men fordi de ikke kjenner den historiske intensiteten, er de forsiktige med å trekke bastante konklusjoner.
I Abisko-dalen nord i Sverige kjenner vi til et kraftig angrep i årene 1954-1955, hvor skogen ble fullstendig plukket fri for blader, og stort sett måtte skyte nye skudd fra bakken i 1956. Det var før menneskelige utslipp av drivhusgasser hadde noen betydning, og skjedde i tillegg i en periode hvor temperaturer i Skandinavia var på vei ned.
På 1970-tallet skjedde noe underlig langs kysten vår, fra Trøndelag til russegrensen: Tareskogene begynte å forsvinne. Store frodige belter av sukker- og stortare ble beitet ned av mengder av Drøbak-kråkeboller. Det kunne være opp til 120 voksne individer per kvadratmeter, og de gjorde rent bord. Det som hadde vært svaiende marine skoger nedenfor tidevanns-sonen, fulle av både dyre- og planteliv, ble liggende som en havets ørken.
En del år senere, antakeligvis rundt årtusenskiftet, kom problemet også til Skagerrak og Vestlandet, hvor mellom 80 og 90 prosent av tareskogene ble registrert forsvunnet i perioden 2004-2006. I farvannene som her ble rammet, var det imidlertid bare sukkertaren som ble borte.
De politiske aktørene på den tiden, blant annet miljøvernminister Helen Bjørnøy hevdet at utviklingen er skremmende og dramatisk, og en bekreftelse på at klimaendringer ikke er teorier som truer langt inn i fremtiden, men at vi allerede nå får direkte konsekvenser i vårt nære økosystem.
Poenget er imidlertid det motsatte av global oppvarming: Kråkebollene kom opp fra dypet fordi vanntemperaturen hadde gått ned. Det ser vi i vedlagte figur. Drøbakkråkebollen er nemlig en kaldtvannsart, som begynte å trives i det kaldere vannet nærmere havoverflaten. Det er også dette forskeren Hartvig Christie påpeker i Jakten på klimaendringene – men journalisten presenterer det i en kontekst hvor global oppvarming er problemet.
Da temperaturen steg fra 1990, begynte problemet å løse seg. Kråkebollene forsvant ned i dypet. Tareskogen har kommet igjen på store deler av kysten, selv om problemet er forskjellig for stortare og sukkertare. Men nok en gang er poenget: Naturen er ikke stabil. Alt svinger gjennom tid.
Akkurat som for breene, er palsmyr (steder på en myr med en kjerne av permanent frosset is, som stikker opp som kuler) et fenomen som kommer og går, med vekslende klima. Etter siste itid, har det skjedd flere ganger. Jakten på klimaendringene påstår at «noe er galt». De setter opp en idealtilstand: Myr i store deler av Finnmark skal være palsmyr. Det er en gal måte å forstå naturen på. Om biologer «blir rystet eller triste» over en frossen kul i terrenget som blir borte, burde de kanskje gå tilbake til skolebenken.
Vi hører det innimellom: smågnagersvingningene skal forsvinne. Én av modellene sier: det skyldes klimaendringer. Sammenhengen er: ved mildvær om vinteren smelter snøen på toppen, og renner som vann ned gjennom snølaget. På bakken fryser det. Her nede er det ikke uvanlig et luftrom hvor smågnagerne lever vinterstid. Det kalles det subnivale rom. Det hevdes at det forsvinner.
Problemene er imidlertid mange. Det aller viktigste: Det finnes ikke data som støtter opp om forsvinningen av dette subnivale rom. Skal det sjekkes, må det graves tusenvis av snøprofiler over hele landet, som må sammenliknes med tilsvarende snøprofiler gjennom lange perioder bakover i tid. Slike data finnes ikke, og modellen er derfor ubrukelig.
Det er også problem et at smågnagersvingningene ikke har opphørt. I deler av landet var det gjennom noen år mindre markante topper og bunner. Men de har kommet tilbake. Det siste tiåret har vi hatt gode lemenår.
Og tilsvarende med rype. Bestandene av de to artene våre (fjellrype og lirype) preges av to viktige miljøfaktorer. Den første er temperaturen om våren. De nyklekte rypekyllingene spiser insekter, og på den tiden de ser dagens lys er kaldt vær et stort problem. Da kan de dø, noen år også foreldrene. Den andre faktoren er smågnagere. De år lemen og andre arter er borte, blir rypene utsatt for sterk predasjon. Og motsatt: Gode smågnagerår blir gjerne gode rypeår.
Det har vært mange dårlige rypeår på 2000-tallet, selv om den geografiske variasjonen har vært stor. Samtidig var det mange kalde år i fjellet. I 2017 bygget bestanden seg opp i store deler av landet, og 2018 var et kronår for rype. Det var varmt og godt i fjellet, og mye smågnagere. Unntaket var Troms og Finnmark, hvor vår og forsommer var kald, og uten disse små pattedyrene.
Dataene tyder på: Det er fremdeles naturen som styrer forekomsten av både lemen og ryper. Ikke menneskeskapte klimaendringer.
Isbjørnbestanden ved Svalbard/Barentshavet økte med 42 % i perioden 2004-2015. Den antas å være på hele 3 000 dyr. Dyrene her går i hi på fast land, og er ikke kjent for å grave hi i snøen på isen. Det kan de gjøre enkelte andre steder på nordkalotten. Isbjørnen er en glimrende svømmer, og mange av bjørnene som hører med i bestanden her vandrer/svømmer til og fra Franz Josefs Land. Det har de ingen problemer med.
Presentasjonen til NRK problematiserer at enkelte dyr må svømme for å komme til sine hi-områder. Det store bildet: at bestanden har vært i kraftig vekst, sier de ingenting om. Det er en meget kritikkverdig journalistikk, som burde klages inn til NRK – for brudd på de etiske retningslinjene. For noe som går aldeles utmerket, tegner de et bilde av det som går galt.
Når programmet tar opp Svalbard, kunne de også nevnt: For 10 000 år siden, ved avslutningen av siste istid, var det seks grader varmere på øyene enn i dag. Det er en grunn til at det ikke nevnes.
Med Jakten på klimaendringene vi NRK skremme oss. Delvis gjør de det, ved å snu virkeligheten på hodet. Som i fortellingen om isbjørnen. Delvis gjør de det, ved å fortelle bare en del av historien. Som i fortellingen om torsken, som alltid har beveget seg opp og ned langs kysten – og hvor torskebestandene de siste årene har vært rekordstore. Delvis gjør de det, ved å vise at de besitter manglende kunnskaper om temaene de behandler. For eksempel den varierende klimahistorien etter siste istid, hvor breene har rykket fram og trukket seg tilbake. Og endelig vil de skremme oss ved å overdrive. For eksempel om hetebølger, og kostnader ved naturødeleggelser.
Samtidig er presentasjonen særdeles spekulativ i form. Vi får se gråtende bønder som må sende kuene til slakt, fortvilte hytteeiere som sitter igjen i en død bjørkeskog, eller en trist biolog og vadefugl som savner palsmyra si. Vi skal bli følelsesmessig engasjert. Da spiller det ingen rolle at innholdet er frikoblet fra kunnskap.
