Klimaforskningen på aerosoler (ørsmå partikler i atmosfæren) har lenge stått stille, men nå kommer banebrytende forskning på nedre grense for pådrivet fra aerosoler fra Bjorn Stevens ved det respektable Max Planck Instituttet for Meteorologi i Hamburg. Dette reduserer usikkerheten rundt aerosoler betraktelig og resulterer i en enda lavere klimasensivitet for CO2 fordi summen av pådriv fra aerosoler og CO2 må stemme mest mulig med observasjonene så troverdigheten er i behold. Den øvre grensen for global oppvarming er plutselig senket fra Klimapanelets 4,5 grader til 1,8 grader.
Sammendraget lyder:
Based on research showing that in the case of a strong aerosol forcing, this forcing establishes itself early in the historical record, a simple model is constructed to explore the implications of a strongly negative aerosol forcing on the early (pre 1950) part of the instrumental record. This model, which contains terms representing both aerosol-radiation and aerosol-cloud interactions well represents the known time history of aerosol radiative forcing, as well as the effect of the natural state on the strength of aerosol forcing. Model parameters, randomly drawn to represent uncertainty in understanding, demonstrates that a forcing more negative than −1.0 W m2 is implausible, as it implies that none of the approximately 0.3 K temperature rise between 1850 and 1950 can be attributed to northern-hemispheric forcing. The individual terms of the model are interpreted in light of comprehensive modeling, constraints from observations, and physical understanding, to provide further support for the less negative ( −1.0 W m2 ) lower bound. These findings suggest that aerosol radiative forcing is less negative and more certain than is commonly believed.
Klimapanelets siste hovedrapport AR5
omtaler dette i kapittel 10 hvor pådrivet fra aerosoler har et beste estimat som reflekterer et kompromiss mellom estimater fra satellitt-instrumentering og estimater hentet direkte fra klimamodellene. Dette er første gang etter at AR5 kom ut at forskningen på dette feltet har gjort fremskritt. Nicholas Lewis publiserte ifjor en rapport sammen med Judith Curry hvor man gjorde et beste estimat for equilibrium/effective climate sensitivity (ECS) og transient climate response (TCR).
Nå diskuterer Nicholas Lewis på Climate Audit hva som er konsekvensene for ECS/TCS estimatene og han har satt opp en fin tabell for dette her.

Hovedpunktet er som følger:
Compared with using the AR5 aerosol forcing estimates, the preferred ECS best estimate using an 1859–1882 base period reduces by 0.2°C to 1.45°C, with the TCR best estimate falling by 0.1°C to 1.21°C. More importantly, the upper 83% ECS bound comes down to 1.8°C and the 95% bound reduces dramatically – from 4.05°C to 2.2°C, below the ECS of all CMIP5 climate models except GISS-E2-R and inmcm4. Similarly, the upper 83% TCR bound falls to 1.45°C and the 95% bound is cut from 2.5°C to 1.65°C. Only a handful of CMIP5 models have TCRs below 1.65°C.
Våre hjemlige klimaforskere sentrert rundt Bjerknes og Cicero som begge er storprodusenter av klimalarmisme har tradisjonelt vært lite interesserte i å formidle resultatene av klimaforskning som peker på en lavere klimasensivitet, så dette kan du neppe forvente å lese mye om i andre norske media. En maksimal oppvarming på 1,8 grader er lavere enn 2-gradersmålet, og det uten at det trengs et eneste klimatiltak. Hva sier politikerne våre nå?
Langsomt men sikkert er klimafølsomheten på vei dit den hører hjemme, tilnærmet lik null i samsvar med observasjonene for det meste av de siste 150 årene. Da sitter vi igjen med de naturlige klimaendringene, dominert av en kjølende sol.
Edit: Aerosoler er partikler i atmosfæren
noen naturlige og noen menneskeskapte, alt fra sot og støv til salt fra havet og utslipp fra vulkaner og industri. Noen mener det slett ikke er sikkert det er feil med modellene selv om de viser noe helt annet enn observasjonene, som Samset her, men det fins også de som tror på julenissen lengre enn de burde.