Vi ser på ny klimaforskning som dokumenterer at klimapanelets modeller er for varme og at klimakrisen derfor ikke eksisterer, publisert her i journalen til det Kinesiske Vitenskapsakademiet av en gruppe forskere som består av Christopher Monckton, Willie W.-H. Soon, David R. Legates og William M. Briggs. Samtidig ser vi litt nøyere på hvordan aktørene i klimaindustrien går løs på forskerne istedet for å diskutere de pinlige faktaene vedrørende de alt for varme klimamodellene. Mye tyder på at dette utbruddet av klima-McCarthyisme er en del av kampanjen for den kommende propagandafilmen «Merchants of Doubt»
Forskningen disse fire har stått for er møtt med stor interesse med et uvanlig høyt antall nedlastninger og vi gjengir derfor abstraktet her i sin helhet:
An irreducibly simple climate-sensitivity model is designed to empower even non-specialists to research the question how much global warming we may cause. In 1990, the First Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) expressed «substantial confidence» that near-term global warming would occur twice as fast as subsequent observation. Given rising CO2 concentration, few models predicted no warming since 2001. Between the pre-final and published drafts of the Fifth Assessment Report, IPCC cut its near-term warming projection substantially, substituting «expert assessment» for models’ near-term predictions. Yet its long-range predictions remain unaltered. The model indicates that IPCC’s reduction of the feedback sum from 1.9 to 1.5 W/m2 K-1 mandates a reduction from 3.2 to 2.2 K in its central climate-sensitivity estimate; that, since feedbacks are likely to be net-negative, a better estimate is 1.0 K; that there is no unrealized global warming in the pipeline; that global warming this century will be less than 1 K; and that combustion of all recoverable fossil fuels will cause less than 2.2 K global warming to equilibrium. Resolving the discrepancies between the methodology adopted by IPCC in its Fourth and Fifth Assessment Reports that are highlighted in the present paper is vital. Once those discrepancies are taken into account, the impact of anthropogenic global warming over the next century, and even as far as equilibrium many millennia hence, may be no more than one-third to one-half of IPCC’s current projections.
Mindre enn 1 grad oppvarming dette århundre
For de som følger med i timen er ikke det noen hemmelighet at forskningen konkluderer slik, da IPCC selv i teknisk sammendrag, Januar 2014, side 84 har innrømmet at de har to ulike beregninger for klimafølsomheten, som er definert som forventet temperaturøkning ved en dobling av CO2-innholdet i atmosfæren. Den laveste verdien er 1,5 grader basert på observasjoner, mens den høyere verdien på 4,5 grader er basert på modellene. Klimapanelet innrømmer således at det er et betydelig sprik mellom modellene og observasjonene og man kan på dette grunnlaget beregne at oppvarming i dette århundre basert på observasjonene vil være ca 0,7 grader før sola regnes inn, slik Professor Jan-Erik Solheim har skrevet om i Klimanytt 56 her.
Flere Klimamyter står for fall
Vi vant til å bli servert en hel rekke klimamyter, en av de mest useriøse er myten om vippepunktet hvor en irreversibel og galopperende oppvarming vil få planeten vår til å koke, noe som er så ekstremt at det bare formidles av aktører som NASA-Hansen og Cicero’s første direktør.
En annen myte er påstanden at selv med totalkutt i utslippene, så er det global oppvarming underveis, vanligvis formulert som: «unrealized global warming in the pipeline».
Dette er noe IPCC bare får til å henge i hop ved å servere flere usannheter, for eksempel at CO2 vi slipper ut oppholder seg i over 100 år i atmosfæren. De hopper da over pinlige fakta som at observert gjennomsnittlig oppholdstid i atmosfæren for et CO2-molekyl er ca 5-7 år og at det utveksles ca 90 Gigatonn CO2 mellom hav og atmosfære hvert år.
Denne forskergruppen avliver pipeline-myten grundig i sin forskningsrapport.
Klimaindustrien angriper forskernes ytringsfrihet
Enhver forsker som har ytret seg kritisk ved å stille spørsmålstegn ved klimaortodoksien har de siste 20 årene blitt utsatt for intense bakvaskelser orkestrert fra en liten klikk IPCC-lojale forskere som vist i Climategate-skandalen her og her. Andre tunge aktører i denne skittkastingen har vært Greenpeace og andre miljøaktivister støttet av en ukritisk presse som burde vite bedre. Denne gangen er det New York Times som her går til angrep på forskeren Willie Soon ved Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics, bevæpnet med kloakk fra Greenpeace-konglomeratet. Tatt i betraktning at New York Times neppe kan angripe faktaene i denne forskningsrapporten uten også å angripe klimapanelet, så er Willie Soon et yndet mål siden han i helt andre sammenhenger har utført forskning for private oppdragsgivere mot betaling – som i betydelig grad har tilfalt hans arbeidsgiver Harvard-Smithsonian uten at det interesserer NYT. Helt siden 2003 har man ført en større kampanje mot Willie Soon for å få kneblet og avsatt ham, ene og alene av den grunn at han offentlig har ytret seg kritisk mot Klimapanelet og deres vitenskap på et solid naturvitenskapelig grunnlag.
Willie Soon – prisbelønt for modig forsvar for vitenskapen
Det startet med at Soon og Baliunas i 2003 i journalen Climate Research publiserte “Proxy Climatic and Environmental Changes of the Past 1,000 Years,” hvor de samlet all forskning som påviste at den middelalderske varmeperioden var global og reell – noe som påførte Hockeykølleforskningen til Dr. Mann et banesår da han hadde «tryllet bort» denne varmeperioden etter at de i interne mailer diskuterte hvordan «get rid of/deal a mortal blow to…this myth.»
Varmeperioden (MWP) for 1000 år siden hadde i alle år fungert som et fjellstøtt bevis for at dagens oppvarming er udramatisk og mindre enn den gang, så figuren her var allerede brukt av Klimapanelet selv, men skulle nå utrenskes i neste rapport for å forsterke krisebudskapet.
Etter ytterligere drepende kritikk mot Dr Mann fra McIntyre og McKitrick støttet av all etablert statistikk ble Klimapanelet tvunget til å slutte å støtte seg til denne søpleforskningen fra Dr. Mann som raskt i akademiske kretser ble konstantert å være «et resultat av en uredelig forskningsprosess» – og av resten av menneskeheten ble omtalt som «svindel». Du kan lese mer om denne kontroversen her, penneført av enda en ortodoks klimaforsker som har rettet knusende kritikk mot Dr. Mann samtidig som han her hevdet at sola ikke hadde noe med klimaet å gjøre i et oppgjør med Soon og Baliunas. Mer informasjon om Willie Soon finner du i klimanytt 70 her.
Ensretting av fagfellevurderingsprosessen
Den påfølgende hatkampanjen fra kretsen rundt Dr Mann og andre aktører i klimaindustrien tvang Climate Journal til å kvitte seg med 6 ansatte grunnet såkalt «manglende kvalitetskontroll» til tross for at forskningen til Soon og Baliunas var fjellstø. Det som faktisk skjedde var at to klimaortodokse grupper sentrert rundt Dr. Mann i USA og Phil Jones ved East Anglia-universitetet tok kontroll over hva som kunne bli publisert av klimaforskning ved å true journalene med boikott. Blant de mange bevisene som eksisterer er denne emailen fra Phil Jones:
“I can’t see either of these papers being in the next IPCC report. Kevin and I will keep them out somehow — even if we have to redefine what the peer-review literature is!”
Brått ble det slutt på det meste av forskning som stilte spørsmål rundt klimaortodoksien slik den ble prediket av Klimapanelet hvor den samme kabalen av forskere satt i sentrale posisjoner. Først de aller siste årene har vi igjen fått en flom av IPCC-kritisk klimaforskning.
Klimapanelet serverer nye løgner
Klimapanelets leder Dr Pachauri har gjentatte ganger forsikret oss om at Klimapanelet er seriøse:
“IPCC relies entirely on peer-reviewed literature in carrying out its assessment and follows a process that renders it unlikely that any peer reviewed piece of literature, however contrary to the views of any individual author, would be left out.”
Men ser man på klimapanelets hovedrapport fra 2007 så er det klart at Dr. Pachauri har servert oss nye løgner. Ikke bare mangler en mengde fagfellevurdert forskning fra journalene Arctic, Bulletin of the American Meteorological Society, Earth Interactions, Geophysical Research Letters, International Journal of Climatology, Journal of Climate, Journal of Geophysical Research, Nature, Proceedings of the National Academy of Sciences, og Quaternary Research. Men det er blitt et mønster at Klimapanelet simpelthen later som om IPCC-kritisk publisert forskning i veldig stor utstrekning ikke eksisterer.
I tillegg er det avslørt at Klimapanelets definisjon av «peer reviewed piece of literature» også omfatter store mengder propaganda fra miljøbevegelsen.

Ensretting av pressen
Klimaindustrien har tilranet seg en stor grad av kontroll over pressen på grunn av vitenskapelig analfabetisme, gruppetenkning og mange journalisters intense men noe naive ønske om å redde verden. At dommedagskatastrofer alltid selger bedre enn saklig informasjon er ikke til hjelp nå som pressen oppfatter seg som en del av underholdningsindustrien.
Skittkastingskampanjen til New York Times er ikke unik. Vi finner tilsvarende artikler også i Norge, med NRK og Aftenposten som toneangivende men med andre tett bak, alle sammen nesten fullstendig støvsugd for vitenskapelige fakta og med bilder av forkomment utseende isbjørner på ørsmå photoshoppede isflak. Det som er spesielt med Norge er at våre aviser stort sett ikke holder seg med vitenskapsjournalister som evner å gjennomskue alt de får av propaganda fra klimaindustrien, i motsetning til pressen i utlandet hvor de stadig mer skeptiske Matt Ridley skriver i The Times og Axel Bojanowsky som er fast i Der Spiegel.
Vitenskapsblogger
Hadde ikke internettet eksistert så hadde ensrettingen vært total. Men et økende antall vitenskapsmenn tar til orde på personlige blogger og disse får stadig flere lesere. Her er bloggen til William Briggs, medforfatter til rapporten vi startet med i dag. Det er veldig nyttig å lese hva han skriver om det som foregår.
Edit: Også i Norge forskes det for oljeindustrien
Professor Jan-Erik Solheim opplyser at det i Norge ble gitt tilsvarende forskningsoppdrag fra oljeselskapene til universitetene våre. Dette var noe som myndighetene forlangte i 1970-årene som forutsetning for å tildele konsesjoner på sokkelen til oljeselskapene fordi slik forskning ble sett på som positivt. Dengang tok universitetene 40% av beløpene og byråkratiet har neppe blitt mindre grådig siden den gang.