Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimanytt 221, forfattet av Ole Henrik Ellestad
Det finnes ingen global temperatur, men en middelverdi kan beregnes. Men stedene er ikke representative. «By- og tettstedoppvarming» er et velkjent begrep som IPCC tar lite hensyn til. Fjerntliggende områder har lavere økning i temperatur. Nå har danske forskere studert detaljer på alle kontinenter. Nesten alle stasjoner med havpåvirkning har en stigende tendens siste 110 år. Skjermede stasjoner viser mer variasjoner med vekslende varme og kalde perioder i en 60-års syklus, og sør for 45. breddegrad var det varmere i 1930 enn nå. Interessant, når solen varmer opp havet og svingninger ikke er CO2s «fingeravtrykk».
Det finnes ingen global temperatur. Den varierer over klodens lengde- og breddegrader, årstider, kyst og innland, høyde over havet, fuktighet og vegetasjon. I tillegg til de mange velkjente klimasoner eksisterer også lokale mikroklima. Dersom man finner representative utvalg av stasjoner over hele kloden der det måles temperaturer som påvirkes bare av naturens forhold vil man kunne regne en middelverdi ideelt sett ut i fra en kurve midlet over hele døgnet. Men det er umulig. I IPCCs datasett er det mange mangler. Benyttes bare fjerntliggende bakkestasjoner eller satellittmålinger fås vesentlig lavere temperaturøkning enn i IPCCs serier. Det henger sammen med at ved byer, tettsteder og menneskebygd infrastruktur (f,eks flyplasser) som har flest målestasjoner, påvises betydelige økninger ettersom stedene ekspanderer.
De to danske forskerne Frank Lansner og Jens Olaf Pepke Pedersen fant i sitt nylig publiserte arbeid to ulike temperaturtrender avhengig av to definerte stasjonstyper. Dette understreker ytterligere forholdene påpekt i forrige avsnitt. Kyststasjoner og høydeområder som vender mot og mottar direkte vinder fra havet (OAA) hadde vanligvis en varmere trend i perioden (Figur 1) enn stasjoner i ‘dalene’ skjermet fra direkte vinder (lesiden) fra havet (OAS) som derimot viste større oscillasjoner (figur 2, Skandinavia, nedenfor).
De undersøkte temperatur-rådata fra meteorologiske stasjoner er vist i ulike soner over hele kloden for årene 1900-2010 (1, Fig 1 og 2). I Figuren (over til venstre) for alle 10 regioner viser blå kurve OAS-typen, rød kurve OAA-typen. I figuren for Skandinavia (neste figur) er blå kurve årlige middelverdier for hver stasjon i gruppen, rød kurve er årlige middelverdier for alle stasjoner i gruppen, mens sort kurve er 5 års middel. Nederst vises middelverdien for de to stasjoner.
Naturlig nok finnes det også hybridstasjoner. Og middelverdien for området vil fremstå som en kombinasjon. Flere forhold kan avledes av disse resultatene.
De to forskerne valgte ut 10 områder større enn mikroklima og distribuert over alle kontinenter unntatt Antarktis. Skandinavia med 19 OAS og 18 OAA-stasjoner, Sentrale Sibir, Sentrale Balkan, USA, Sahel Afrika, Sentrale Kina, Australia, Sentrale Sør-Afrika, Sentrale Syd-Amerika, og Pakistan/Nordvestre India. Det var krevende å tilfredsstille kravet på minst 8 rådatasett av hver type i hver region, men det gikk ved å kombinere rådata fra NOAA og GHNCS, Norklima database, BEST samt statistiske og meteorologiske årbøker. Ved å sammenligne rådata med offisielle data modifisert iht. homogeniseringsprosedyrer (IPCC) fant man betydelige avvik. For stasjoner bare kilometer fra hverandre kunne en av stasjonene være definert å være ‘utenfor området’ og derved blitt korrigert. Feilgrensene blir tilsynelatende redusert ved homogeniseringsprosessen slik IPCC benytter det, mens det i virkeligheten introduseres en større systematisk feil. Dette er et viktig resultat av arbeidet.
Det er også viktig at forskerne viser at Grønlandisbreer som terminerer i OAS-områder går mindre tilbake i dag enn i perioden 1920-50.
Like viktig er observasjonen av at for OAS-stasjonene fra 45N og sørover er varmeperioden rundt 1930 varmere enn nåtidens varmeperiode mot 2010 og særlig på sydlig halvkule (Figur 3). Påfallende siden OAS i særlig grad skal påvirkes av CO2-effekten, mens det er soloppvarmet hav som gir stigningen, en langsom oppvarming etter Den lille istid uten menneskeskapte CO2 utslipp av betydning. Med tregheten i havsystemet på flere tiår har dette fortsatt under hele solens «Grand Maximum» (1923-2003). Det kan forklare temperaturutflatingen de siste nærere 20 år.
