Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
I en verden hvor klimaalarmistene forteller oss at økende atmosfærisk CO2 forårsaker en uhørt global oppvarming, så skal dette ifølge budskapet medføre nedsmeltning av uhorvelige mengder is på begge polene, med en påfølgende kraftig havnivåstigning. Det er derfor naturlig at man innen ortodoks klimaforskning beskjeftiger seg med å måle nøyaktig hvor mye havis som har forsvunnet rundt Antarktis i det siste. I tillegg ser man på hvordan de mest avanserte klimamodellene behandler havisutviklingen.
Antarktis: oppsann, mer havis?
Turner et al. (2015) har arbeidet med historiske isdata siden slutten av 1970-årene fra U.S. National Snow and Ice Data Center og kommet til den konklusjon at havismengden i utstrekning har økt med 186 x 103 km2 pr tiår (1,5% pr tiår). Man skulle i utgangspunktet regne med at man i alarmistiske miljøer greier å justere egne forventinger slik at de samsvarer med den observerte økning eller minkning av havisen, men neida. Ikke engang det har de greidd å få riktig.
Men klimamodellene gjør det sikkert bedre
Dermed fortsetter arbeidsinnsatsen for å se hvor bra klimamodellene simulerer den kjente historiske utvikling fra 1979 til 2005. Pussig nok viste modellkjøringene at modellene oppførte seg helt i samsvar med klimaforskernes spinnville forventninger om mindre is: «most of the historical runs of the CMIP5 models had Southern Ocean sea ice decreasing in extent over 1979-2005,» forteller Turner. «The multi-model mean SIE (sea ice extent) had sea ice decreasing in every month of the year, with the largest percentage loss of about 12% per decade occurring in February.»
Forskningsrapporten «Recent changes in Antarctic Sea Ice» som ble publisert i sommer, kan studeres her.
«Ship of Fools»
Dette ble raskt betegnelsen på en annen gruppe klimaforskere ledet av Prof. Chris Turney som med det russiske skipet, Akademik Sjokalski skulle finne bevis for den drastiske nedsmeltningen av havis i Antarktis forrige vinter, De ble sittende fast i enorme mengder «smeltet» havis og 52 personer måtte evakueres med helikopter til den kinesiske isbryteren Xue Long, Snødragen, som lå 18 km lengre nord, og som selv viste seg å stå fast i isen en tid før den kom seg løs.
Episoden var bl.a omtalt i Hegnar online.
Selvsagt kan vi stole på klimamodellene
Konklusjonen for folk flest er naturligvis at CMIP5 klimamodellene er helt ubrukelige til å modellere både historisk og fremtidig havismengde i Antarktis. For IPCC og klimamodellørene er det ikke fullt så enkelt, der i gården er det modellene som representerer virkeligheten. Hva som foregår ute i naturen har ingen betydning for dem.
I Norge er det Bjerknessenteret i Bergen som får store bevilgninger til sine klimamodeller, men lite eller ingenting tyder på at samfunnet får noe særlig igjen for denne satsningen med offentlige midler gjennom mer enn 20 år.
