Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Av Tom Victor Segalstad
I kommentarfeltet til et eldre oppslag ble dette temaet nylig diskutert og vi har for å belyse problematikken forfremmet en epost fra Tom V. Segalstad til dette hovedinnslaget.
Før klimakrisen ble det herskende skremselet, så gikk skremslene i ozon eller nærmere sagt man krisemaksimerte ozonhullet over Antarktis, som selvsagt også ble hevdet å være menneskeskapt. Dermed ble det skapt enda en myte.
Segalstad informerer her om vitenskapen, overskriftene nedenfor er lagt til av redaksjonen.
Utfordringen var å finne en forklaring
Det ble POSTULERT (fordi man ikke fant på noen annen mulig forklaring) at KFK (klor-fluor-karboner) skulle kunne bryte ned ozon ved katalyse på overflaten av krystaller av salpetersyre i ozonlaget.
Utfordringen var nemlig å kunne forklare at ett eneste KFK-molekyl skulle kunne bryte ned mange tusen ozon-molekyler! Det var nemlig alt for lite KFK (som menneskene hadde sluppet ut) i atmosfæren i forhold til de observerte reduksjoner i ozon over Antarktis. Og det MÅTTE jo være menneskenes skyld! Hvordan forklare det?
Dermed altså forslaget om krystaller av salpetersyre som katalysatorer.
Vulkanutbrudd kan svekke ozonlaget!
Min kollega Phil Kyle’s manuskript til Nature om hans målinger av enorme klor- og fluor-utslipp fra vulkanen Mount Erebus i Antarktis ble, på den tiden ozon-hysteriet raste, refusert. Fordi Phil Kyle hadde skrevet at klor og fluor fra Erebus-vulkanen kunne forklare molekyl for molekyl svekkingen av ozon-laget («ozonhullet») over Antarktis. Uten noen postulering av katalytiske effekter fra noe som helst!
Dette «ozonhullet» over Antarktis hadde man kjent til lenge før KFK ble tatt i bruk av menneskene. Vi hadde også vitenskapelige publikasjoner gjennom 20 år før dette, som beskrev reduksjon av ozon-mengden i atmosfæren i forbindelse med vulkanutbrudd, spesielt over de vulkaner som slipper ut mye klor og/eller fluor. Vi fikk f.eks. et lokalt «ozonhull» over Syd-Norge etter et vulkanutbrudd fra Hekla på Island 28. februar 2000, og fikk det også ved tidligere utbrudd. Dere kan legge inn søkeordene «Hekla» og «ozon» i Google, og dere ser der flere oppslag om dette, (Red. anm., for eksempel omtalt her, hele forskningsrapporten kan du selv hente her, i Journal of Geophysical Reseach).
Nobelprisen i Kjemi?
Videre har man forsøkt i laboratoriet å simulere eksperimentelt nedbrytning av ozon ved tilstedeværelse av KFK på salpetersyre-krystaller. Ingen har ennå klart å få det til … (her ligger nok enda en mulighet for en Nobel-pris – tre personer delte Nobel-prisen i kjemi – ikke for sine kjemi-kunnskaper, men for å ha advart menneskeheten om MULIGHETEN for en katastrofal nedbrytning av ozonlaget med menneskenes KFK).
Gjengangere i skremselsindustrien
Se forøvrig boken «The holes in the ozone scare — the scientific evidence that the sky isn’t falling» av Maduro & Schauerhammer (1992 – kan fortsatt kjøpes her, red. anm). I en artikkkel «Ozone depletion’s lesson» av Ben Lieberman (Red.anm: Pdf på web her) påpeker forfatteren at den påståtte «CO2-trusselen» er bygget opp på eksakt samme måte som «ozonhullet», faktisk av flere av de samme aktørene (f.eks. Susan Solomon). Jeg kan tillegge at sur-nedbør-påstanden også var bygget opp slik (med f.eks. miljøkjemiker Hans Christian Seip som medspiller i disse sakene).
