Paris: onsdag kranglet de om dine penger

Harmonien og de seremonielle flosklene fra åpningsdagen var som blåst bort da møteledelsen la frem et dokument om klimafinansiering, onsdag ble det kranglet om de 100 milliardene som ble lovt bort årlig på møtet i København. Siden alle skal være enige om traktatteksten i forhandlingsgruppene foregår det en intens tautrekking, med flytting av både ord og kommaer. På lørdagen skal slutt-teksten til et konsensus-dokument foreligge.

Løftet fra København 2009
Fra 2020 skal det årlig legges 100 milliarder USD på bordet fra de rike landene slik at de fattige landene kan få finansiert sine klimatiltak, inklusive investeringer i en grønn energi som ikke er konkurransedyktig og tiltak mot effekten av et hav som nekter å stige nevneverdig.

Vestens posisjon
Etter at Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius la frem et nytt utkast med omstridte formuleringer har det vært mye støy fra delegasjonene. Teksten er støttet av EU og USA som ønsker at penger ikke bare skal komme fra land som formelt er definert som utviklede, men også fra andre land som er i posisjon til å legge penger på bordet. Da både Kina og India gir slik støtte til en rekke mindre utviklede land, er dette rettet bl.a mot disse statene som nå plutselig finner seg selv definert som givere og ikke som mottagere av klimafiansiering.

Fra før er det klart at man anser at det lovede beløpet er en samlet støtte, som dels består av omdefinert U-hjelp, bidrag fra privat sektor og finansnæringen samt kreative internasjonale forsikringsordninger hvor potensielle utbetalinger skal regnes inn i støttebeløpet. Få om noen har stilt det interessante spørsmålet: hvem i alle dager i privat sektor vil gi milliardene sine til et antall U-landdiktaturer helt uten videre? Hverken Bill Gates eller Jens Ulltveit Moe kommer til å investere i vindmøller i Zimbabwe.

For politikerne i forgjeldede vestlige stater er dette i stor utstrekning penger som må lånes dersom det er snakk om friske, nye penger og ingen liker å gi fra seg så enorme summer som egentlig skulle gått til å smøre hjemlige særinteresser. Man vil derfor pulverisere forpliktelsen samtidig som man stiller klare kontrollkrav til mottagerne, i tilfelle man blir lurt til å betale klimaerstatninger for en klimakrise som ikke kan observeres noe sted.

Kravene inkluderer et omfattende kontrollregime hvor et ekspanderende klimabyråkrati skal verifisere at landene virkelig oppfyller sine nasjonale forpliktelser (INDC)

G77-gruppens posisjon
Mottagerne av disse milde gavene som de selv mener er utilstrekkelig konkretisert i et eget veikart, reagerte svært skarpt på dette utspillet. De motsetter seg begrep som «bistand» eller «hjelp» og taler heller om forpliktelser som følger naturlig etter at de rike har syndet og sluppet ut klimagasser. Retten til å forurense i vesten skal knyttes til betaling av avlat fra de rike. En etisk sterk posisjon, etter at vesten i årevis har malt seg inn i et hjørne med sin klimakåthet og den omfattende demoniseringen av CO₂. Følgende uvanlig sterke formulering fra denne gruppen skapte overskrifter igår:

«Any attempt to replace the core obligation of developed countries to provide financial support to developing countries with a number of arbitrarily identified economic conditions is a violation of the rules-based multilateral process and threatens an outcome here in Paris,»

De motsatte seg derfor forslaget om at det bare er de aller fattigste landene som skal få tilgang til disse midlene, Og det ble klart varslet at det måtte mer penger på bordet etter 2020. Grønn energi er så dyr at her må vesten bla opp hvis de vil at resten av verden skal satse på noe som er helt ute av stand til å konkurrere med kullet. Allerede på tirsdagen ble Indias posisjon betegnet som obstruksjonistisk av enkelte i vestens delegasjoner og det ble hvisket i krokene om en mulig klimakollaps på denne konferansen.

Betydelige krefter i G77-gruppen ser på vestens klimapolitikk som en fordekt hindring for utvikling, man ønsker ikke at flere land skal få utvikle seg opp til vestens velstandsnivå. Man motsetter seg derfor denne typen nykolonialisme, både ved å gå kompromissløst for økonomisk utvikling, ved å kreve kompensasjon for rådyre klimatiltak og ved å legge restriksjoner på hvordan de udemokratiske grønne miljøstiftelsene skal tillates å operere.

Forhandlingstaktikk
Ingen i G77-gruppen er interessert i å få tredd ned over hodet et overnasjonalt klimabyråkrati, bortsett fra de enkeltindividene som skal besette disse lekre jobbene. Vesten derimot som har sett seg råd til å holde seg med et korrupt og kvasivitenskapelig klimabyråkrati ser litt annerledes på dette, her er det uendelige muligheter for videre vekst bare man får sablet vekk obstruksjonistene i Asia.

Uansett ser Kina og India seg tjent med alt om trekker oppmerksomheten vekk fra disse landenes enorme satsning på kullkraftverk for å dekke energibehovet sitt de neste 15 årene. Denne satsningen alene gjør alle reduksjoner i utslippene i vesten til en meningsløshet, og begge disse landene vet utmerket godt at det ikke har vært noen global oppvarming på snart 20 år. Her kan man forhandle til seg både renseteknologi og finansieringen av tiltakene mot lokal luftforurensning i form av smog der kullkraftverkene bygges.

På lørdagen skal det foreligge et konsensusutkast som grunnlag for de endelige drøftelsene. Det sier seg selv at det ikke kommer penger på bordet uten en form for kontrolltiltak, men hva resulterer forhadlingene i? Erfaringen med U-hjelpen fra vesten gjennom 50 år viser helt klart at uten kontroll er det vanskelig å bruke midlene på fornuftig vis. Det har ikke blitt mye bedre med kontroll heller, men det er en annen diskusjon.

Bunnlinjen
Vestens posisjon blir svakere og argumentasjonen stadig mer religiøs. Pave Francis har for første gang en fremtredende posisjon i mediebildet, etter at han har flakset rundt i Afrika i sitt private jetfly med dette budskapet som er bygd på uredelige elendighetsbeskrivelser av Grønlands isbreer og et stigende hav:

“Every year the problems are getting worse. We are at the limits. If I may use a strong word I would say that we are at the limits of suicide.“ 

For resten av verden dreier det seg om retten til økonomisk vekst. Og den retten gir de ikke fra seg. Alt ligger til rette for enda en mislykket klimakonferanse.