Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Putins krig mot frihet og demokrati i Europa har ført til en renessanse for kullkraft i flere verdensdeler, men ikke i Norge. I flere land, bl.a Tyskland og Sverige, legges det nå planer for omfattende utkobling av strøm for vanlige husholdninger, i tilfelle det blir akutt knapphet på elektrisitet.
Årsak inntreffer alltid før virkning, og årsaken her er Putins angrep på Ukraina, mens en kaskade av virkninger fulgte med en sterk prisoppgang både på olje og naturgass. I USA som alltid har hatt lave priser på drivstoff til kjøretøyer, startet prisoppgangen umiddelbart etter at Biden ble innsatt som president, som en følge av Bidens krig mot utvinning av olje og gass i USA. Demokratiske politikere prøver nå å lure befolkningen til å tro at rekordhøye drivstoffpriser i USA skyldes Putins krig, mens Bidens folk går Canossagang til oljeproduserende land for at de skal øke produksjonen.
Som er følge av at alt for mange kunnskapsløse politikere lytter for mye til klimafanatikere, har vi i mange land fått et regime der energiforsyningen fordyres og destabiliseres. En destruktiv energipolitikk har ført til utflagging av industri, rekorddyr elektrisitet for befolkningen og nedleggelse av pålitelig og lønnsom strømproduksjon. Imens satses det stort på upålitelig og subsidiert vindkraft, som i tillegg destabiliserer strømnettet, og øker avhengigheten av gass- og kullkraft som balansekraft. I lille Norge ble folk flest forrige vinter oppmerksom på hvem som må betale for denne galskapen.
Energipolitikken er i økende grad påvirket av klimafanatikere, som skal redde kloden med sin fornybarhet og sitt grønne skifte. Disse finnes i de fleste partiene, og bekler ofte viktige posisjoner i samfunnet.
IPCC-leiren sørget på klimakonferansen COP26 i Glasgow for at ca 40 land gikk inn for å fase ut bruken av kull, etter at landene var lurt til å tro at kull slipper ut mer CO2 enn gass ved forbrenning. Disse 40 var for det meste land uten kullressurser på eget territorium. Dette korstoget mot kull vil fortsette i 2022 på neste konferanse, COP27 i Sharm El Sheikh i Egypt. Et lite problem her er at regner man sammen utslipp i utvinning, prosessering og transport, så er det minimal forskjell på kull og gass, og kull fra dagbrudd vil faktisk samlet gi 15 % lavere utslipp enn gass. Men fakta har aldri forstyrret klimafanatikerne.
Med vedvarende høye priser på olje og gass som en følge av Putins krig, og vestlige sanksjoner, vil markedet sørge for at Russiske inntekter på olje og gass vil gå opp. Dette har allerede skjedd, mens sanksjonene bare vil få virkning på russisk produksjon på lengre sikt. Samtidig øker industriproduksjonen i flere land etter at Covid-pandemien er over, noe som ytterligere øker etterspørselen for energi, hvor kull har den største markedsandelen i produksjonen av elektrisitet.
Vestlige land med USA i spissen tør ikke føre en politikk som driver prisene på olje og gass for høyt opp, fordi det vil drive global økonomi inn i en resesjon ingen ønsker. Man vil derfor ikke gjøre det for vanskelig for Russland å selge sin energi til tredje part, med den bieffekten at Putin fortsatt får finansiert sin krig. Den store taperen i dette spillet er IPCC-leiren med sitt klimakorstog mot hydrokarboner.
Høye priser vil sørge for at økte andeler av energiforsyningen vil komme fra kull som er rimeligere priset og lettere tilgjengelig enn konkurrentene. Tyskland investerer nå i terminaler for LNG, med fem store flytende skipsterminaler som mellomløsning, og landets nye kriseplan vil i tillegg kjøre igang kullkraftverkene for å erstatte et bortfall av russisk gass, som er forventet kommende vinter i en fortsatt krigssituasjon. Forhandlinger om LNG-leveranser er kompliserte, fordi leverandørene som har store investeringer ønsker langsiktige kontrakter, mens tyskerne ønsker korte kontrakter fordi de fortsatt innbiller seg at de kan/må fase ut også naturgass som en del av klimapolitikken. Landets energikrise betyr at alle ambisjoner om reduserte utslipp fra CO2 vil bli flyttet inn i framtiden, men klimasvadaen vil fortsatt flyte fritt.
De største kullprodusentene Kina og India står for ca 2/3 av verdens kullproduksjon, og begge land vil øke produksjonen sterkt de neste årene. Samtidig stagnerer energikrevende produksjon i EU grunnet en energi- og klimapolitikk på feil villspor. Av de seks største produsentlandene er det bare USA som vil redusere kullproduksjonen vesentlig.
India alene gjenåpner nå over 100 kullgruver for å dekke kullbehovet, og har avskaffet miljøkrav som hindrer driften, samtidig som behovet for kull trumfer vestlige ønsker om reduserte CO2-utslipp. India som forlanger rimelig og rikelig elektrisitet for landets 1,3 milliarder innbyggere, har lenge sett på vestlig klimapolitikk som nykolonialisme med mål å hindre Indias utvikling.
Etter mer enn 30 år med omfattende bygging av subsidieerte fugledrepende og miljøskadelige vindmøller har fortsatt hydrokarboner mer enn 80 % andel av klodens energiforsyning, og alle seriøse prognoser ser for seg at dette fortsatt vil være situasjonen i 2050, selv om vind med 2,2 % og sol med 1,1 % andel nå, skulle doble sin andel de neste 30 årene.
