Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimanytt 132, av Petter Tuvnes
Den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA sendte opp 2/7-2014 satellitten OCO-2, som skal måle kilder og fordeling av «klimagassen» CO2 (info her). NASA has publisert en video som viser hvordan CO2 fordeler seg over 1 år med målinger. Foreløbige resultater fra OCO-2 er tidligere omtalt i Klimanytt 97 og 101.
Variasjon i CO2 over 1 år (sept. 2014-15) viser først og fremst naturlige sesongvariasjoner, bestemt av planter og andre levende organismer, rundt 400 ppm +/- ca 10ppm, som NASA påpeker innledningsvis i videoen. På nordlige halvkule kan man tydelig se en øking i CO2 om vinteren ettersom plantene da ikke tar opp mye CO2. Om våren avtar CO2 gradvis når plantene begynner å vokse (Nordlige halvkule har sitt store landareal, mens sørlige halvkule bidrar med marin biomasse). Tydelige tegn til menneskeskapte CO2-utslipp kan vanskelig observeres, – ikke så rart kanskje, ettersom CO2-utslipp fra forbrenning av fossile energikilder bare utgjør ca. 4 % av all CO2 i atmosfæren til enhver tid (ca. 15 ppm fra målinger av karbonisotoper). NASA påpeker også selv at halvparten av alle fossile utslipp blir kontinuerlig tatt opp i hav og av planter. Havet er i praksis en evigvarende stabiliserende faktor for CO2 for såvel overskudd som underskudd i atmosfæren basert på kjemiske likevekter. Det har vært mye mer plantevekst i høyfjellet og nær ørkener de siste årene (vist i andre satellitt-målinger).
Et bilde av gjennomsnitt over 1 år er vist i figuren her:
Områdene med mest CO2 stemmer dårlig med de antatt verste industrielle utslippområdene,bortsett fra deler av Kina og Japan. I Nord-Amerika er det mest CO2 over de store skogene i Canada. Noen vanskelig forklarbare konsentrasjoner finnes mellom Grønland, Island og Norge, og i Nordishavet utenfor Sibir. For øvrig viser havet, som forventet, emisjon i tropiske strøk og absorpsjon i arktiske strøk. En bekreftelse på Henrys lov om absorpsjon av gasser i væsker. Regnskogene i Amazonas og i Afrika kan være netto CO2-kilder på grunn av forråtnelse og et enormt dyreliv hvor man også må inkludere insekter og organisk liv i jorden (livet under jordskorpen overgår livet over).
For å illustrere hvor lite man vet om karbonkretsløpet så var det en mystisk unormal øking i CO2 på 9000 millioner tonn CO2 omkring 1990, som deretter forsvant. Denne mengden tilsvarer 3 ganger Kinas utslipp. Isotopmålinger tyder på at dette kom fra en biologisk kilde1, muligens på grunn av endring i phytoplankton i havet. Dette er et eksempel på at variasjoner i naturen langt overgår menneskelige utslipp. OCO-2 gir nok et bevis på at naturen styrer CO2 i atmosfæren. Med Humlum/Solheim/Stordal (pluss M. Salby m.fl.) sin dokumentasjon på at temperatur endrer seg først og CO2 deretter, så er dette nok et argument for å nedgradere klimaeffekten av CO2.
Referanser:
1Tom Quirk: Did the Global Temperature Trend Change at the End of the 1990s? (2012) Asia-Pacific J. Atmos. Sci., 48(4), 339-344, DOI:10.1007/s13143-012-0032-4
