Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Hos klimalobbyisten Energi og Klima har en av gjengangerne i norsk klimadebatt prøvd å selge folket det haltende budskapet om den CO2-drevne globale oppvarming. Her er vår kommentar i et populærvitenskapelig format til de mange villedende formuleringene fra Tore Furevik i nevnte kanal for politisk korrekte meninger om klimaet.
Oppned-logikk allerede i ingressen
Vi tillater oss å starte med å reformulere Fureviks ingress hos Energi og Klima slik at den passer bedre med den observerte virkelighet.
Til tross for opphøret i signifikant global oppvarming de siste 15–20 årene, erstattet av en temperaturpause av samme lengde, dukker den såkalte «raske oppvarming» til stadighet opp igjen i klimadebatten.
Nå med Tore Furevik fra Bjerknessenteret (fotoet er sitert fra E&Ks nettside, red.anm.) som den evig optimistiske selger av den globale oppvarming til tross for at varmepausen er bekreftet av FNs klimapanel (IPCC) i siste hovedrapports WG1 fra 2014 og av UK Met. Office nå i 2017 basert på helt ferske observasjoner av global temperatur (se figuren over til venstre, red.anm.). Pausen er ikke vitenskapelig omstridt og finnes i opptil flere vitenskapelige analyser fra ledende statistikere.
Det kan selvsagt diskuteres hvem som framstår som mest troverdig i pausediskusjonen. Er det instituttet i Bergen som tidligere har fått fagfellevurdert en av sine klimamodeller som «værre enn tilfeldige tall» eller er det den meteorologiske ekspertisen i ett av Europas største land?
Falsifikasjonene står i kø
Det er ingen overraskelse at man i IPCC-leiren iherdig forsvarer sin tro på den globale oppvarmingen selv etter at hypotesen om den CO2-drevne oppvarming gjentatte ganger har blitt falsifisert av naturen selv. Professor Ole Henrik Ellestad er innom denne omfattende mytespredningen fra IPCC-leiren i Klimanytt 188:
Det er ikke måte på hva en økning på 100 milliontedeler for CO2 vil bety for vår atmosfære, hav og klima. Og det er ikke måte på hva man kan prøve å lure lekfolk med.
Ole Henrik Ellestad, klimanytt 188
Fraværet av signifikant global oppvarming både i «The Grand Hiatus 1945-77» og i de siste 15–20 årene er hver for seg en tilstrekkelig falsifikasjon av hypotesen om den CO2-drevne oppvarmingen. Disse to falsifikasjonene (første fravær av global oppvarming var en nedgang i global temperatur på ca 0,3 grader Celsius) kommer forøvrig på toppen av en lang rekke fagfellevurderte forskningsrapporter som påpeker at atmosfærisk temperatur endrer seg først, og deretter endres atmosfærisk CO2-nivå. IPCC-leiren forveksler dermed helt fundamentalt årsak med virkning, noe som forbauser en del når man vet at IPCC-leiren påberoper seg medvirkning fra verdens ledende klimaforskere.
Det er «varmt», i en av jordas kaldeste epoker?
Ja, som Furevik påpeker, jorda har en tid nå «hatt de høyeste temperaturene som har vært målt i moderne tid.» Men la oss supplere med den større sammenhengen: Jorda har hatt en helt udramatisk retur opp mot de temperaturer man hadde for ca 1000 år siden, etter en midlertidig nedkjøling i noen hundre år som betegnes som den lille istid med de laveste temperaturene i det som er kjent som solas Maunder-minimum (1645–1715). Den samlede variasjon i temperaturene kommer som en følge av kjente variasjoner i solaktiviteten, påfølgende indirekte virkninger (havstrømmer, vind, skydekke etc.) samt noen astronomiske forhold. Man trenger overhodet ingen mytisk varme fra sporgassen som nå utgjør ca 0,04% i volum av atmosfæren, for å forklare den observerte temperaturutviklingen.
Dette paradokset med at det er litt småvarmt inne i en større kjølende epoke, har man tidligere ved Bjerknessenteret prøvd å løse på en svært kreativ måte, man søker å omskriver og fjerne referanser slik at de kalde epokene «forsvinner» fra den offentlige bevissthet, som diskutert her under temaet «Bjerknessenteret som historieforfalsker».
IPCC-leiren og klimapolitikken
Ved å studere rapportene fra IPCC-leiren ser man at de er enige med andre forskermiljøer at «noe annet» enn oss styrte klimaet, inntil man kommer til det magiske året 1950. Etter 1950 skal ifølge IPCC-leiren det meste (mer enn 50 %) av temperaturøkningen være vår skyld, uten at det noen gang er påvist ute i naturen. Man står derfor ovenfor politisk ønskede konklusjoner fra FNs klimapanels politiske beslutningsdokumenter hvor våre «utslipp» av «klimagasser» er skyld i de påstått rekordhøye temperaturene – som finner sted dypt inne i en av vår planets kaldeste og mest CO2-fattige epoker noen sinne.
Og dette mysteriøse «noe annet» (som bl.a inkluderer sola) har fra 1950 sluttet å ha en vesentlig påvirkning på klimaet. De som stiller spørsmål ved denne noe merkelige logikk blir møtt med det anti-vitenskapelige «konsensus» argument og det tilsvarende useriøse «føre-var» prinsipp.
De samme politiske gruppene som stod bak de politiske konklusjonene fra IPCC-leiren har fra 1990 finansiert nyopprettede institusjoner som under disse politiske forutsetningene har hatt som oppgave å finne «bevisene». Helt uavhengig av hva som egentlig foregår ute i naturen. Men siden naturen ikke vil samarbeide med disse institusjonene (i Norge, Cicero og Bjerknessenteret som de toneangivende), så har man tatt i bruk klimamodeller med innebygde forutsetninger i samsvar med de politiske styringsdokumentene fra FNs klimapanel.
Klimamodellene som brukes i IPCC-leiren aksepterer ikke at sola har en vesentlig påvirkning på vårt klima, og er derfor ute av stand til å vise den sammenhengen som innen nesten all solforskning er en selvfølge. Jfr. de lange solsyklusene (de Vries 208 år, Grey ~1000 år, Halstatt ~2300 år) og effektene av disse på klimaet, rikholdig dokumentert i mye forskning over mange år. Figuren til venstre viser klart noen av effektene i iskjerneprøver fra Grønland, og svært tallrike forskningsrapporter bekrefter at f.eks varmeepoken for ca 1000 år siden gjelder alle kontinenter på vår klode (Jfr. klimanytt 181).
Furevik forlater vitenskapen
Når Tore Furevik skriver følgende har han forlatt naturvitenskapen og befinner seg på politisk og religiøs grunn hvor diskusjonen styres av en hypotese som har sterke likhetstrekk med de ufeilbarlige dogmer som før satte sitt sterke preg på katolisismen. «Det hersker heller ingen tvil om at hovedårsaken til at det er blitt varmere er økende innhold av drivhusgasser i atmosfæren, og at dette er en direkte følge av menneskets aktiviteter på jorda.»
Denne lite vitenskapelige lojalitet til det ufeilbarlige FNs klimapanel går som en råd tråd gjennom klimadebatten. Her er ferskt eksempel fra ifjor hvor «klimaforsker» Rasmus Benestad påpekte at «de har sluttet å lete etter noe som kan falsifisere klimateorien.» Dengang ble dette i klimadebatten besvart med at enkelte i IPCC_leiren «melder seg ut av vitenskapen for å bli demagog,» jfr denne kronikken i Aftenposten ifjor.
Vitenskapsteori og etikk er tydeligvis noe som ikke står høyt i kurs ved Bjerknessenteret.
Modellene feiler igjen
Furevik gjør et stort poeng ut av det faktum at også klimamodellene har pauser, men han unnlater å ta tak i det sentrale elementet – at ingen av modellene har pauser av en så betydelig lengde som det vi har observert i naturen i de siste 15–20 årene. La oss sitere den svært kjente klimaforskeren Hans von Storch fra dette intervjuet i Der Spiegel for snart 4 år siden hvor han blir spurt om hvor ofte slike lange (15-årige) pauser i oppvarmingen forekommer i modellene. Svaret er at ved hans institutt skjer det bare i 2 % av tilfellene, og en pause på 20 år som vi i dag har basert på satelittdata for temperatur, det forekommer ikke i det hele tatt i klimamodellene.
Og Furevik feiler igjen
Oppfølgningsspørsmålet fra Der Spiegel til Hans von Storch (offisielt foto fra nettsiden til Gøteborgs Universitet, red.anm.) er enkelt, beklageligvis har vi enda ikke sett en norsk journalist stille det samme spørsmålet til Furevik ved Bjerknessenteret:
Hva kan være galt med klimamodellene?
Von Storch har et ærlig svar på ovenstående spørsmål, hvor han peker på to muligheter eller scenarier. Enten har modellene overvurdert oppvarmingen fra drivhusgassene og i særdeleshet CO2. Eller så er naturlige variasjoner i klimaet blitt undervurdert.
Når skal man ved Bjerknessenteret innrømme at deres klimamodeller har feilet?
Konklusjonen?
Vi deler to elementer med Furevik når det gjelder konklusjonen (i kursiv), “klimasystemet er kaotisk”, og oppvarming og nedkjøling har derfor gått i rykk og napp de siste 100 årene. “Det samme kan vi dessverre si om klimadebatten”, som enda ikke har tatt for seg en av de mest sentrale problemstillingene: Hvor store er naturens egne klimaendringer i forhold til de menneskeskapte?
Beklageligvis tyder svært lite på at man ved Bjerknessenteret er i stand til å delta i en objektiv klimadebatt som inkluderer de to nevnte scenariene man i Tysklands klimaforskning nå snart skal gripe tak i.
